Jan Villmarksen

Uansett, allerede utpå trappen hører jeg det altfor kjente høylytte basketaket av en fylle krangel som har gått over i blodig håndgemeng. Jeg stod å funderte en liten stund over hvorfor…..ikke hvorfor ditt eller datt, bare HVORFOR?! Så trakk jeg pusten dypt ned i magen som alltid å gikk forsiktig inn. Etter å ha blitt født inn i og oppvokst i dette, så lærer man seg raskt å forholde seg til saker og ting på «riktig» måte. Gjør man ikke det vil det bli konsekvenser man smertelig skal få erfare.

Vel inne i gangen er støynivået betydelig høyere og skumlere, man skjønner at det er alvor i situasjonen. Rundt om ligger knuste glass og flasker, møbler er veltet og det er fysisk håndgemeng mellom min mor og min far…igjen! Jeg slipper stille sekken ned på gulvet i gangen å går rolig inn i stuen. Oppslukt i sin egen meningsløse idioti, går det en stund før de ser at jeg faktisk står der midt blant de i stuen. De varme ordene: Velkommen hjem. Hvordan har skoledagen vært?, er så raskt de ser meg erstattet med et høylytt: KOM DEG TIL HELVETE UT!

Aggresjonen, støynivået, spenningen og de svarte øynene som ser ned på meg gjør meg livredd å jeg løper derfor ut og inn til naboen. Altså, dette er jeg jo vant til, dette er min hverdag som jeg kjenner den. Allikevel er jeg redd, usikker og samtidig naiv i håpet om at en dag så er de kanskje annerledes. Vel, naboen og hans kone likte også å ta seg en drink, men hos de var det i alle fall ro og harmoni. De skjønte hvorfor jeg kom å brydde seg ikke engang om å spørre, de bad meg komme inn å serverte meg mat og drikke. Jeg var hos de hele dagen å hadde det helt fint, så våknet jeg plutselig på sofaen av at kona i huset vekket meg for å gi beskjed om at det var på tide å finne veien hjem. Det begynte å gå mot kveld og det var ny skoledag i morgen sa hun, så ledet hun meg ut på trappen å pekte meg i retning av hjem.

Det var høst å gikk sakte mot vinter, men fremdeles ikke veldig kaldt husker jeg. Kan tenke meg at klokken var mellom 20-21 på kvelden. Jeg gikk fra naboen og hjem i bare underbuksa, med resten av klærne i armene. Det var ikke lengre vei enn det, kanskje 20-30meter, og uansett skulle jeg jo direkte inn i sengen å legge meg. Måtte bare passere et hinder først, de der hjemme. Altså foreldrene, de voksne, ansvarlige og anstendige i huset….i følge normalen i alle fall. Jeg står på trappen en stund å lytter, slik jeg alltid gjorde før jeg tok i døren. Ikke en eneste lyd, så da håper jeg på det beste å går meget forsiktig inn i gangen. Jeg stopper på nytt opp inne i gangen for å høre og gjerne se litt nærmere på hva som foregår. Det er mørkt i rommet, men alt er like kaotisk som før med glass og møbler strødd utover i en salig blanding. Min mor aner jeg ikke hvor er, men min far sitter i stolen å snorker av fyll på en stadig stigende rus. Jeg takler den dag i dag fremdeles ikke folk som sitter oppreist i en stol å sover, det er for meg noe som er fullstendig galt med det bildet.

Jeg sniker meg forsiktig i retning av min far, da jeg må passere ham for å komme meg inn til mitt rom. I det jeg skal forbi ham griper han raskt tak i armen min, på en måte som gjør at jeg skvetter såpass til at jeg er sikker på min sjel forlater kroppen for en stund. Han stirrer på meg med de helsvarte øynene sine å brøler til meg: HVA I HELVETE ER DETTE FOR ET TIDSPUNKT Å KOMME HJEM PÅ?! Jeg mumler frem en unnskyldning, men jeg skjønner ikke helt hva det er jeg unnskylder meg for, det bare kommer. Han fortsetter å brøle og forsøker å reise seg på en slik måte han alltid gjør når han skal gå til angrep på noe eller noen. Jeg blir livredd, kaster fra meg klærne, vrir meg ut av grepet hans og løper en runde rundt spisebordet som ligger ute av posisjon etter hard medfart fra tidligere på dagen. Han kommer etter å kommer stadig nærmere mens han kaster gloser etter meg å knytter nevene. Heldigvis kommer jeg først til utgangsdøren, får den opp og forsvinner ut i mørket. Jeg kan høre ham stå å brøle i døråpningen en god stund. Det er merkelig hvordan vi kan bo i et rekkehus borettslag hvor alle vinduer er vendt i denne retningen og alle har sett hva som skjer, men samtidig har ingen har sett noe.

Der vandrer jeg da rundt ute i mørket helt alene, uten annet enn en underbukse på meg. Barbeint er jeg også, så det er nok der jeg kjenner kulden først, etter en stund med vandring. I timesvis går jeg rundt slik helt alene, mens jeg tenker all slags tanker. Både positive og negative tanker. Positive som i her er jeg trygg, jeg klarer meg alltid best selv, det er så deilig å bare være her ute å høre på stillheten og roen. Og negative som i: på et tidspunkt må jeg hjem, hva vil skje da? Hvor lenge skal jeg måtte ha det slik som dette?

Det må ha vært midt på natten en gang hvor jeg blir såpass kald, og jeg innser at jeg må komme meg hjem for å få varme i meg. Veldig slukøret og nervøs går jeg så hjem igjen, følelsen jeg har i meg da er en følelse jeg ikke unner min værste fiende. Nok en gang står jeg på trappen å lytter en god stund, akkurat slik som jeg alltid gjør. Jeg hører ingen lyd annet enn at det nå står ei CD plate å går på repeat, hvor den gjentar den samme korte setningen om og om igjen grunnet et hakk i plata. Samtidig er min far sanseløst dritings og har ikke engang hjernekapasitet nok til å legge merke til dette. Celine Dion synger dermed de to ordene i all sin prakt gang etter gang med samme iver igjen og igjen. Jeg sliter med å takle henne selv den dag i dag, noe som er synd i grunn. Hun er jo en meget dyktig sanger, og det er absolutt ikke hennes feil, men sånn er det nå engang. Her kommer nok langtidseffekten av et barndoms traume inn i bildet.

Jeg åpner døren forsiktig å kikker inn, denne gangen meget klar for å løpe ut direkte om jeg ser noe som ikke stemmer. Men nå er stemningen og energien roligere, det merker jeg med det samme. Jeg ser min far sitte i stolen, og han ser etterhvert bort mot meg. Det er som i en psykotisk skrekkfilm, hvor dukken Chucky sakte vrir hodet mot offeret med et morderisk blikk i det forvridde ansiktet. Ren og skjær ondskap har jeg i ettertid både tenkt og innsett. Vi får blikkontakt og jeg skjønner da at nå er det over for denne gang, nå skal han bare prate en masse piss om at alt er min feil og at han selv er helt uskyldig, SÅ skal jeg få gå å legge meg. Jeg går sakte i retning av mitt rom i håp om at han skal la det passere, ikke si noe. Men riktignok, i det jeg passerer ham så ser han på meg å sier: Jeg er skuffet over deg! Deretter venter det 30-60 minutter med prat fra hans side om hvor skinnhellig han er og hvordan et problembarn jeg er, før man endelig kan få vurdere å legge seg. Til slutt må jeg massere føttene hans til han sovner, før jeg selv kan prøve å få litt søvn. Jeg tror jeg rakk å sove 1 time før klokken ringte ved siden av sengen min. Joda, de hadde sørget for at jeg hadde egen vekkerklokke og at jeg skulle ordne meg selv om morgenen. De skulle da ikke måtte stå opp så tidlig for å måtte sende meg av gårde til noe så tåpelig som skolen, jeg gikk jo tross alt i 5.klasse på Rekustad skole å var hele 10år. Velkommen til min hverdag.

Nå har du fått et lite innblikk i en helt vanlig dag av mitt liv under oppveksten. Denne episoden nevnt over er hendelsen av én dag, og som kjent har en uke 7 døgn og et år 52 uker. Det tilsvarer mange hendelser, såpass mange at det blir både tidkrevende, mye stoff å gå gjennom, samt helt umulig for meg å få alt ned på papiret. Umulig i den forstand at jeg faktisk ikke husker så mye av detaljene eller hendelser generelt opp gjennom barndommen og oppveksten. Dette er et forsvar min hjerne og mitt sinn ubevisst har satt opp for meg for å beskytte meg. Det beskyttet meg da hendelsene fant sted i form av at jeg kunne fade ut, forsvinne inn i mitt eget sinn, til en plass der jeg trivdes og som føltes trygt og godt. Jeg var tilstedet da alt fant sted, men heldigvis var jeg samtidig ikke tilstedet. Nå beskytter det meg i form av at jeg har fortrengt det, slik at jeg skal slippe å ha vonde minner av enkeltepisoder. Alt det vonde er på en måte visket ut av minnet og har aldri hendt. Men vi på huske på at hjernen tar dette valget for oss å setter opp sitt forsvar på den måten den tror er best der og da. Det betyr selvfølgelig ikke at det virkelig er det beste forsvaret bestandig, i alle fall ikke over tid. Vi stoler blindt på kroppen vår, at hjerne og sinn skal ta de riktige valgene for oss i enhver situasjon. Av og til tar den det rette valget, ofte ikke. Det gjelder å være bevisst, spørre seg selv om man virkelig trenger å fremdeles holde guarden oppe etter alle disse årene. Selvfølgelig trenger man ikke det, tiden endrer seg, situasjoner endrer seg. Men traumer, kropp og sinn er mektig og kompliserte saker. Jo mer man kan om dette, jo enklere er det å håndtere barndoms traumer eller traumer generelt. Vel, enkelt er det i grunn aldri uansett, men det hjelper enormt. Dessuten trenger jeg ikke gå i detalj på absolutt alle hendelser jeg husker, det vil ta for lang tid, noe vil jeg holde for meg selv og det er heller ikke det dette handler om. Det det handler om er hvordan man takler utfordringer, hvordan man håndterer de og gjør de om til styrke. I det store og det hele handler det bare om å bli mer bevisst og å ta eierskap over fortiden, nuet og fremtiden. Denne tematikken har jeg skrevet et foredrag om, og om ønskelig kan du som leser kontakte meg via min nettside www.villmarksen.no om du skulle ønske mer informasjon ang. dette foredraget.

Nå er det jo ikke slik at alt bare er et sort hull når det kommer til å minnes min barndom, for jeg husker enkelte saker og de husker jeg meget godt. I detalj som om de skulle hendt i går. Som for eksempel min ene dag i 5. klasse på Rekustad skole. Noen opplevelser jeg husker er av de mindre hyggelige og noen få glimt har jeg av det som vel kan kalles gode minner. Det vonde er at de gode minnene starter som gode minner, men at de alltid ender med det samme tragiske utfallet av tragedie. De ender med flatfyll, vold og trusler. Min barndom og oppvekst er preget av nettopp dette: alkohol, vold, trusler, stor usikkerhet og psykisk terror. Et av mine første minner er fra tiden jeg var i barnehage alder, dengang bodde også min eldre søster og bror hjemme. Men de var ikke hjemme eller i alle fall ikke tilstedet under mitt minne av denne hendelsen. Jeg husker vi hadde et stort rundt hull i stuegulvet, som førte ned i ei kjellerstue via en vindeltrapp. Denne kjelleren var jeg av en eller annen grunn livende redd for å jeg husker jeg gikk store omveier rundt dette stedet. Denne aktuelle kvelden var det fest i huset som vanlig å det gikk som alltid fra lystig lag, til diskusjon og deretter over i slagsmål. Jeg, som var ca. 4 år på dette tidspunktet var sendt til rommet mitt for å sove, men hadde ingen sjans til å sovne med tanke på støynivået. Det var hyling og skriking, klirring i glass som knuste, samt lyden av slag og stønn av smerte.

Min måte å være på var at jeg lå og lyttet, prøvde å skjønne sammenhengen og å danne meg et bilde av hva det var som skjedde der ute i stuen. Det neste var å hele tiden være på vakt for om noen eller noe kom i min retning, for så å kunne gjøre meg så usynlig som mulig. Deretter prøvde jeg å snike meg ut uten å bli oppdaget for å få et overblikk av hva som hadde hendt når støvet endelig hadde lagt seg. I løpet av denne natten prøvde jeg å snike meg ut først en gang, etter et øyeblikk med stillhet hvor jeg trodde alt var over. Men det viste seg å bare være en pustepause eller et øyeblikk av selvinnsikt i sin egen idioti og egoisme for deres del. Uansett, jeg ble raskt oppdaget og møtt av aggressiv brøling i min retning. Nøyaktig hva som ble sagt har jeg fortrengt, men jeg husker at det har noe med kjelleren å gjøre. Jeg ble jo selvfølgelig livende redd å sprang inn på rommet mitt i håp om at ingen skulle komme etter, noe de ikke gjorde….ikke denne gangen i alle fall. Ut på morgenkvisten hadde det vært stille en stund, så jeg våget meg til slutt sakte men sikkert ut i stuen igjen. Området så ut som en slagmark, med knuste glass og flasker. Store dammer av øl og hjemmebrent på gulvet, på bord og oppetter vegger. Møbler veltet og enkelte bilder knust. Når jeg endelig får et overblikk ser jeg at min far sitter i stolen sin å sover, mens min mor ligger i fosterstilling å sover i den vinrøde skinnsofaen vår.

Jeg innser at min mor har et blått øye å jeg hopper derfor opp i sofaen for å prøve å riste liv i henne. Mens jeg står der å rister i henne samtidig som jeg ber henne om å våkne, holder jeg hele tiden et øye med min far. Jeg hører henne snorke, men hun reagerer ikke i det hele tatt på at jeg rister i henne eller prater til henne. Mens jeg står der oppe i sofaen, innser jeg plutselig en varm følelse rundt min ene fot. Varmen strekker seg opp til ankelen. Jeg kikker ned å ser at det er en slags væske som omringer foten min. Tyngden min i sofaen gjør at jeg lager en grop i skinnet på sofaen med foten jeg har mest tyngde på. Litt skeptisk til det hele flytter jeg tyngden min over til den andre foten, bare for å oppleve at væsken nå flytter seg fra forrige fot og over til den nye gropen i skinnet. Jeg står der å funderer i noen sekunder før jeg innser at det jeg står i er urin. Jeg får altså ikke vekket min mor selvom jeg rister i henne og prater til henne, og jeg står nå i en dam av hennes varme urin i sofaen. Her skjer det et eller annet i hjernen min, hvor den innser og forteller meg at dette er høyst unormalt, at dette er så feil som det kan få blitt. Jeg skal ikke være forelder i denne situasjonen, som må ta seg av de og sørge for at de er ok og har det bra. Altså, jeg er ikke gammel nok til å gå på skolen en gang. Jeg innser da også at dette ikke er noe jeg får gjort noe med, som jeg husker føltes som et stort nederlag av en eller anne grunn. Deretter går alt i svart å jeg husker ikke noe som helst videre fra denne hendelsen.

Det neste jeg husker er at alt er ryddet opp, og at alle oppfører seg som normalt. Prater og gjør daglige rutiner som om ingenting har hendt. Det blir ikke engang snakket om….aldri. Altså, min mor går rundt med en blåveis i dagevis å de prater og ler som om alt skulle være i den skjønneste orden. Hva er dette for noen syke mennesker? Selv jeg som er 4-5 år skjønner galskapen i dette. Men det viser seg jo at det alltid vil komme til å være slik i denne familien. Vi skal tydeligvis gjøre livet til et levende helvete for hverandre, for så å aldri snakke om det, late som at alt er i skjønneste orden og snakke varmt om hverandre til utenforstående. Selv den gang skjønte jeg at dette var fullstendig galskap, men jeg gjorde som resten av flokken og som jeg ble fortalt.

Ved å vokse opp i et slikt miljø blir man selvsagt meget preget, noe som kan gå i alle retninger. Jeg kan kun fortelle om min erfaring å jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i dette. For min del gjorde all denne usikkerheten, redselen og bekymringen for å bli konfrontert og truet til enhver tid til at jeg ble en slags skuespiller. Jeg tok en personlighet ut ifra dagsformen og humøret til mine omgivelser, en personlighet som ville gli inn i den store sammenhengen og bli borte i den aktuelle situasjonen. For å gjøre dette må man tilfredsstille når det behovet viser seg, samt holde kjeft og være usynlig i tillegg til å vise en konstant lojal støtte til den aktuelle «alfa» i enhver situasjon. Man innser raskt at ved å ta denne personligheten så unngår man å bli sett på som en trussel, og slipper dermed unna mange runder som hakkekylling. Dessverre så var det for min del slik at dette pågikk over mange år, helt fra fødsel og frem til jeg flyttet ut ved 16-17 års alderen omtrent. Når man har tatt på seg en ny personlighet samtidig som man kler på seg om morgenen, bare for å kunne flyte enklest mulig gjennom dagen utifra hva man hører av lyder fra stuen over så mange år. Da blir man slik…eller ikke akkurat, men kropp og sinn TROR man er slik. Jeg for min del tok med meg denne måten å være på gjennom store deler av livet, nettopp fordi jeg alltid har trodd at dette var meg og at jeg derfor ikke har tenkt eller brydd meg noe større over det. Det er bare sånn jeg er.

Men så, mot slutten av 30-årene gikk det plutselig opp for meg, som om jeg våknet. Jeg innser at jeg gjør jo ikke det jeg vil, jeg gjør alt jeg gjør ut ifra hva andre nå forventer av meg. Jeg gjør alt som blir av og fra meg på bekostning av meg selv, og den lille tiden som er til overs, den bruker jeg intenst på meg selv, mine hobbyer og interesser. Det som er tungt for meg å forstå er at det å gjøre nettopp det, å bruke tiden som er til overs på seg selv når alt annet er gjort, det blir sett på som egoisme. Det å få alt dette til å gå opp i hverdagen er meget tidkrevende, døgnet har rett og slett ikke nok timer. Dermed uteblir søvnen, noe som egentlig aldri har vært noe problem for meg siden jeg alltid har slitt med søvn og tidvis har problemer med dette selv i dag. Så over en årrekke med altfor få timer i døgnet, samt minimalt med søvn, begynner kropp og sinn å bli meget sliten. For meg var det ikke slik at jeg ble slått helt ut, at jeg ble sengeliggende med en tung depresjon eller noe slikt. Det kom plutselig bare et øyeblikk av klarhet ut av det blå. En klarhet som enkelt og greit fortalte meg følgende: Hvorfor lever du fremdeles livet ditt som INGEN, når du nå fint er i stand til å være den virkelige DEG? Du er ikke lenger i den situasjonen du var i under oppveksten, det er ingen farer du lenger trenger å krympe deg sammen for eller unnvike til enhver tid. Du er trygg! Så fort dette ble klart for meg innså jeg at: ja, men det er jo helt riktig. Hvordan kan jeg ha levd som jeg har levd i alle disse årene? Jeg har vært villig til å ta en risk med stor fare for å bli skadet, og faktisk blitt mye skadet til fordel for andres glede og velvære. Men når sant skal sies, så trodde jeg ikke at det var det jeg gjorde. Jeg trodde bare at DET var meg og sånn er jeg. Men det var overhodet ikke meg, på ingen måte, og det har det heller aldri vært. Så endringen til å bli den jeg egentlig er kom drastisk der og da, for så å bli kjent med meg selv og å utvikle meg i ønsket retning underveis. Det med endring er for mange rundt oss meget vanskelig å ta innover seg, da de ofte kan føle på denne forandringen som et personlig angrep. Noe det selvfølgelig ikke er. Men på en måte kan jeg jo forstå det meget godt, at en barndomsvenn du alltid har kjent for å være sånn og sånn nå plutselig endrer seg totalt å blir en helt annen. Kanskje endrer denne personen seg såpass mye at om man skrur klokken tilbake så ville man aldri blitt venner i utgangspunktet, noe som kan føre til at man føler seg lurt på et vis. Så, en endring er ofte vanskelig både for den det gjelder og de rundt oss, men det er absolutt nødvendig. Det forferdelige ville jo være å ha levd et helt liv som en annen enn den du egentlig er.

Jeg visste aldri hva som ventet meg på motsatt side av ytterdøren hjemme, denne tanken gikk jeg rundt og lot gnage på meg hver eneste dag gjennom hele oppveksten. Det var disse tankene om alt det fryktelige som hadde hendt tidligere og hva som ville komme til å skje av forferdelige saker i fremtiden som opptok mest plass i hodet mitt under en skolehverdag. Noen øyeblikk av frihet og trygghet mens man lekte og hygget seg sammen med klassekamerater, som raskt ble visket bort når skoleklokken satt en stopper for leken. Da var man raskt tilbake i virkeligheten og hverdagens grublerier igjen. I kjent stil stod jeg som alltid på trappen å lyttet en stund før jeg stålsatte meg, åpnet døren å gikk forsiktig inn til dagens episode av vår egen dokusåpe. Ikke hver eneste dag, men meget ofte var det rett inn i en voldsom fylle røre av høylytte diskusjoner. Jeg ble så snart jeg var oppdaget dratt rett inn i alle diskusjoner og satt til å velge parti. Man måtte jo selvfølgelig velge riktig person ut ifra hva man lettest kunne slippe unna med, og det endte da som oftest med at far har «rett». Deretter kunne man bruke resten av dagen og kvelden på å ha utrolig dårlig samvittighet for å ha kastet sin egen mor under bussen. Men det er klart at jeg i følge de, selvfølgelig skulle kunne håndtere slike situasjoner som de satt meg i ved å sette meg til å velge side. Kan man gå på skole, kan man også velge favoritt forelder ut ifra tvang, selvom man bare går i 1. klasse og er 6 år gammel. Man kunne selvfølgelig også bare ha èn favoritt, ellers ble det et helvete umiddelbart. Nå er jo virkeligheten slik at ingen av de var noen favoritt, de var for meg bare noen jeg måtte bo hos frem til jeg kunne ta vare på meg selv. Det ble slik at jeg mer og mer gikk over til å være minst mulig hjemme, jeg var alle andre steder enn der. Kunne jeg bli med kompiser, så gjorde jeg det. Ellers var jeg bare ute, trengte ikke gjøre noe spesielt, bare være ute.

Det var slik at jeg gjerne fulgte kompiser så mye som mulig, og mer enn gjerne overnattet jeg hos de. Dette på grunn av en følelse av trygghet, at jeg slapp å være hjemme, samt at jeg jo også var en meget sosial gutt som likte å tilbringe tid med venner. Jeg var såpass mye med venner og så lite hjemme at mine kompisers foreldre begynte å snakke nedlatende om meg og familien. Det ble sagt at mine foreldre var sånn og sånn, at jeg ikke kunne stoles på og at jeg rett og slett ikke var på deres nivå om man kan si det slik. Vel, i grunn så hadde de jo helt rett i mye av det de sa. Men at jeg ikke kunne stoles på og at jeg personlig var et dårligere menneske fordi mine foreldre utsatte meg for det de gjorde, det såret nok såpass dypt at det fremdeles sitter igjen den dag i dag. Jeg begynte derfor å ta til naturen på en annen måte enn det jeg hadde gjort før. Tidligere var jeg bare ute i naturen for å slippe å være hjemme, mens det nå og videre frem i tid ble slik at jeg var ute i naturen så mye jeg kunne fordi jeg elsket å være der, jeg følte meg trygg og hjemme der.

I løpet av barneskole årene ble utallige timer tilbragt ute i naturen å jeg elsket alle disse timene, hver eneste en av de. Jeg kom hjem fra skolen, snek meg inn for å ikke bli oppdaget, satt fra meg skolesekken og tok med meg en annen klargjort sekk ut for å tilbringe resten av dagen og kvelden ute. Lekser ble nærmest aldri gjort, noe som virker litt rart at det ikke ble opptøyer av blant lærerne på skolen. I sekken hadde jeg gjerne saker som: noe å spise, litt drikke, snacks, Donald og tegnesaker etc. Av og til også et engangs kamera. Noen ganger ble jeg oppdaget å måtte være mekler for mine foreldre, men overraskende mange ganger slapp jeg heldigvis unna uoppdaget. Jeg elsket og elsker fremdeles å være ute, jeg følte mestring og stolthet. Men aller viktigst, jeg følte meg trygg og fredfull. Av og til gikk jeg lengre turer, noen ganger klatret jeg i fjellene og en gang i mellom plukket jeg bær og slike ting. Andre ganger gjorde jeg ikke annet enn å ligge helt i ro å slappe av, kanskje bare lese Donald. Det var i mitt tilfelle ren luksus og alt jeg kunne ønske meg. Dette var og er faktisk min redning, det er jeg hundre prosent sikker på. Allerede i 6-års alder hadde jeg skumle tanker om meg selv og min fremtid, noe jeg faktisk aldri har nevnt for en levende sjel…før nå. Men når jeg var i naturen, da forsvant disse tankene. Da fikk jeg gode og lykkelige tanker og følelser. En enorm glede over livet og tilværelsen, samt et ønske om å fortsette å være til. Etterhvert som jeg ble eldre klarte jeg å bli kvitt de vonde tankene og jeg tilbragte enda mer tid ute.

Nedturen kom jo hver kveld når man innså at hyggen var over for denne gang, nå må man komme seg hjem. Det hadde jo blitt slik at jeg var mye ute og lite hjemme på dagtid, så da måtte meklingen heller skje på kvelds- og nattestid. De aller fleste dager ante de ikke at jeg hadde vært ute, de enset ikke at jeg ikke hadde vært tilstedet. Eller for å si det som det er, de brydde seg overhodet ikke om hvor jeg var eller om jeg var i det hele tatt. Jeg var kun vesentlig når jeg ble sett gående forbi i skuddlinjen og kunne dermed brukes til mekling og annen form for lindring av deres egen psykopati. Men noen ganger gikk det vel opp for de at de ikke hadde kunnet dra meg inn for å mekle på en stund, dermed ble natten tidspunktet for det heretter. Jeg lå der om nettene å hørte på de voldelige diskusjonene som tordnet ute i stuen, før jeg etterhvert hørte skrittene komme subbende i retning av mitt rom. Døren smalt ofte opp med et brak og min far kom vuggende mot meg med sorte øyne, knyttede never og et forvridd fylle ansikt. Han gikk direkte i gang med å kritisere min mor og alle andre høylytt, ventet deretter på at jeg skulle akseptere hans meninger for så å si meg enig i de. Deretter måtte jeg ramse opp årsaker til at han ikke skulle skille seg fra min mor (noe jeg den gang av en eller annen grunn absolutt ikke ville skulle skje, men som helt åpenbart hadde vært til det aller beste for absolutt alle parter). Avslutningsvis måtte vi prate om og bli enig i at han alltid gjorde ting riktig og at han ikke hadde noe som helst å skamme seg over, noe som selvfølgelig bare var rent oppspinn og pissprat. Hele denne seansen kunne ta alt fra 40min til flere timer eller som i noen tilfeller hele natten da han valgte å sove i samme lille enkel seng som meg. Da sovnet han til meg som om og om igjen fortalte hvor rett han hadde i absolutt alt. Det er jo helt utrolig at jeg her kun fremdeles bare går i barneskolen.

Dette pågikk så ofte og såpass lenge at jeg til slutt i 6.klasse ikke hadde flere lovprisende ord å servere ham, jeg hadde heller ikke flere grunner til at de ikke skulle skilles og var rett og slett bare dritt lei hele situasjonen. Så når han nå en natt kom inn på mitt rom ved å smelle opp døren med et brak og dermed vekket meg ved å skremme livskiten ut av meg, da var min grense nådd. Dette gikk direkte over i sinne og all medlidenhet forsvant umiddelbart, som om den burde ha vært der i utganspunktet kan man jo tenke i ettertid. Denne natten fikk han ikke sjans til å engang nærme seg min seng innen jeg brølte til ham, og umiddelbart forsvant de sorte øynene og det forvridde forfylla ansiktet. Hele kroppsholdningen gikk fra aggressiv angriper til undrende hjelpeløshet i løpet av et øyeblikk. Han rakk ikke si noe som helst, for jeg visste ordrett nøyaktig hvilke spørsmål som ville komme. Disse spørsmålene besvarte jeg nå på rams uten å vente på hans tilbakemelding eller liksom så tøffe utsagn eller meninger, de var brutalt ærlige og ikke til hans fordel på noen som helst måte. Episoden denne natten varte i underkant av 30 minutter og var en enveis-kommunikasjon, ikke et ord ble sagt fra hans side. Han så slukøret og fortvilt ut da han snudde å gikk ut av rommet, lukket døren og forsvant. Det kom ikke noe mer bråk fra stuen denne natten og det var siste natten han kom inn på mitt rom.

Det er vanskelig og tar lang tid for meg å finne ut av hvem jeg er og hvordan jeg er som person, da jeg helt siden fødsel har gått med en konstant anspenthet i kroppen. Alltid, til enhver tid har jeg vært på tåspissen, på alerten og sett etter fare og forandringer som gjør at jeg må foreta en handling basert på dette bildet i løpet av sekunder. Jeg har hele tiden hatt guarden oppe og et forsvar i konstant beredskap, klar til å endre taktikk og forsvar ut ifra hvilken situasjon jeg til enhver tid befinner meg i. Dette gjør hjerne og kropp automatisk å er ikke noe jeg tenker over der og da, det er innlært og innøvd over tid, ligger i underbevisstheten. Å være slik er jo et resultat av traume, i mitt tilfelle barndoms traume. At jeg hele tiden har vært anspent og endret væremåte ut ifra hvilken situasjon jeg har befunnet meg i har jeg ikke vært bevisst på, det har jeg verken innsett eller forstått før i voksen alder. Under oppveksten og i tidlig voksenliv har dette bare vært «meg», ikke noe jeg har gitt mer oppmerksomhet enn det. Nå, etter passerte 40 kjenner jeg fremdeles på denne anspentheten, muskler som konstant er slitne og såre fordi de ikke får hvilen og restitusjonen de trenger. Dette som et følge av at kropp og sinn konstant befinner seg i fight modus. Jeg går til behandling for å løse opp i denne anspentheten, men med over 40år i fight modus så sitter denne dypt forankret å er vanskelig å jobbe med. Ikke umulig, men vanskelig. Det er jo også slik at denne konstante modusen gir indre stress i tillegg, og samlet fører dette til at man går med en konstant betennelse i kroppen. Dette la jeg ikke merke til tidligere, men er nå mer bevisst dette og kan med enkelhet se og forstå hva dette har gjort med meg og min kropp over tid. Jeg forstår og innser nå sammenhengen mellom dette og alle uforklarlige kroppslige smerter opp gjennom årene. De konstante skulder smertene som stråler ut i albuer, nedover skulderbladene, inn under skulderbladene og videre ned i korsrygg. Jeg forstår nå hvorfor disse smertene er der og hvorfor de aldri forsvant, selv med behandling. Man klarer altså aldri å massere bort en traume, den må angripes på helt annet vis enn ved massasje av såre skuldre. Jeg har jo konstant vært årvåken helt ut til spissen til enhver tid, med alle sanser så skjerpet som mulig for å kunne forsvare meg ved et eventuelt angrep. Dette resulterer i at jeg går med hevede og anspente skuldre. Alt av muskler i rygg og armer er spente, står i konstant beredskap og er klar for sammenstøt. Når dette er kroppens realitet 24/7, så er det innlysende at dette vil føre til smerte over tid.

Hvordan var jeg som person fra starten av og gjennom oppveksten? Det har ikke vært lett å finne ut av hvem jeg egentlig er som person, og enda verre var det selvfølgelig å vite dette når jeg vokste opp under de rammene jeg gjorde.

Men, som helt liten var jeg nok av den veldig godtroende og lett aksepterende gutten. Vil nok også si at jeg var klengende til mine foreldre. Dette fant jeg ganske så raskt ut av at ikke fungerte på noen som helst måte, her fantes verken sympati eller empati for noe som helst av noe slag. Tidlig gikk dette dermed over i usikkerhet og skepsis, jeg godtok ikke alt umiddelbart, men sa det ikke høyt. Jeg ønsket å bruke litt tid på å observere fra avstand, overveie og danne meg et helhetlig bilde før jeg tok neste steg. I denne fasen er jeg fremdeles veldig ung, fra før barneskole og i barneskole alder. I starten av fasen var det ikke mange venner rundt om, kun noen få som jeg forholdt meg til. Utover barneskolen vokste vennegruppen og det ble en stor klikk av venner til slutt. Jeg likte godt å tilbringe tid med venner og det meste av min tid gikk med til nettopp dette. I gruppen av venner var jeg gjengens klovn, han som gjorde alt for å få alle til å le og hygge seg. Jeg gjorde alt for å få andre til å smile, selvom det ofte gikk på bekostning av meg selv. Mente nok det at for å bli likt, så må jeg sørge for at andre har det bra og blir underholdt. Jeg likte godt å gå på skolen, da var jeg med venner og slapp å være hjemme. Fagmessig midt på tre, men gjorde så godt jeg kunne mens jeg var på skolen. Jeg var meget rastløs, og er fremdeles det den dag i dag. Det å sitte rolig og konsentrere seg var vanskelig for min del, jeg er en praktiker og ingen teoretiker. Det var ingen motivasjon å hente til skolearbeid eller lekser hjemme, mest redsel for å spørre om hjelp egentlig. Jeg følte meg alltid dårlig når spørsmålet om lekser kom opp hjemme, for da måtte jeg sitte i kryssforhør med min far. I følge ham skulle jeg av en eller annen grunn kunne og forstå alt dette fra før virket det som, og om han virkelig måtte ta seg bryet med å forklare noe for meg så måtte jeg forstå og lære den informasjonen umiddelbart, ellers eksploderte han fullstendig og brøle-orkesteret var i gang. Det var mine evner til å forstå noe som helst som var problemet, min inkompetanse. Det hadde ingenting med hans gudommelige formidlingsevne eller geniale kunnskap å gjøre, da han serverte meg løsninger på alle problemstillinger på en lett og forståelig måte ifølge ham selv. Det ble slik at jeg raskt begynte å unngå lekser og gjorde alt for å ikke komme inn på emnet mer. Dette med å måtte ta ting umiddelbart og beherske alt på første forsøk tok jeg ubevisst med meg videre, jeg ville jo ikke bli brølt til og rakket ned på, så dette forsvaret ble en del av meg. Alt jeg gjorde heretter, fra nå og inn i arbeidslivet senere gjorde jeg på følgende måte: ved en ny problemstilling stoppet jeg opp, jeg brukte tid på å observere fra sidelinjen i detalj hva som ble gjort for å løse den nødvendige oppgaven og jeg tok dette ganske raskt. Var det noe jeg var usikker på, ba jeg om å få det demonstrert èn gang til og deretter satt det. Jeg var i hyperfokus i disse situasjonene, for å få med meg alt av detaljer, alle bevegelser, alle trekk. Selv om jeg aldri hadde gjort en sak tidligere, så skulle jeg kunne utføre det plettfritt ved å bli vist hvordan maks to ganger. Man spør ikke en tredje gang, da har du skilt deg selv fra flokken og er et mål….i mitt sinn på dette tidspunktet i alle fall. Så og si hver eneste gang kunne jeg løse en praktisk oppgave jeg aldri hadde gjort før, på første forsøk. For å spole litt raskt frem i tid, så innser jeg at dette også har fulgt meg videre inn i nuet. Det gikk plutselig opp et lys for meg hvor jeg så sammenhengen mellom dette og et gradvis endret temperament. Jeg har i grunn ikke hatt kort lunte verken i ungdommen eller tidlig voksenliv, men det gikk opp for meg at lunten var relativt mye kortere mot slutten av 30-årene enn hva jeg hadde trodd og ønsket. I starten av 40-årene er jeg mer bevisst dette og la derfor ned mer tid på å granske meg selv og oppveksten, da innser jeg årsaken til den nå mye kortere lunten. Jeg har gjennom hele oppveksten og frem til nå gjort alt for å klare hva som helst perfekt på første forsøk, om ikke vil jeg jo bli brølt til, og det vil jeg ikke. Dette var altså lagret dypt inne i min underbevissthet, noe jeg ikke var klar over og derfor heller aldri har ofret en tanke av nettopp den grunn. Det er jo slik at kropp og sinn endrer seg etterhvert som man blir eldre, og jeg merker at jeg raskt blir forbannet om jeg ikke klarer å løse praktiske oppgaver på første forsøk. Da slo det meg en dag mens jeg satt på kne ved siden av ATV`en og prøvde å feste en knøttliten mutter til noen små gjenger plassert vanskelig til på undersiden av maskinen. Det var såpass trangt at jeg måtte holde den bitte lille mutteren helt på tuppen av tommel og pekefingeren mens jeg forsiktig prøvde å vri den på plass med bevegelser det overhodet var fysisk plass til. Håpløst som dette var datt mutteren ned på bakken gang etter gang å jeg kjente sinnet bygge seg opp, helt frem til jeg til slutt eksploderte. Det kom en lang rekke gloser jeg på ingen måte er stolt av og mutteren ble kastet faenivoll. Satt meg raskt opp i frustrasjon og begynte å kverne på en million forskjellige tanker på en og samme gang. Så mens jeg satt der gikk det plutselig opp noen saker for meg sånn helt uten videre: Jeg har en del skader og operasjoner i kroppen nå som jeg ikke hadde da jeg var 20, blant annet i noen sener i hånden jeg prøver å skru med for eksempel og bevegelsen er derfor ikke den samme som før. Jeg må bare innse at jeg ikke har den samme finmotorikken i fingertuppene nå som jeg hadde da, derfor krever enkelte oppgaver litt mer tid, flere forsøk og ofte en helt annen teknikk en tidligere….uansett får jeg det alltid til og det blir alltid gjort. Og så kanskje det viktigste: det er ingen som kommer til å brøle til meg fordi jeg ikke klarer alt på første forsøk, den tiden er forbi for lenge siden. Det viser seg at jeg har overtatt min fars rolle ovenfor meg selv, nå er det jeg selv som brøler til meg og har blitt min største kritiker. Da jeg innså dette endret jeg tankegang nærmest umiddelbart, senket skuldrene og begynte faktisk å smile for meg selv. Jeg fant igjen mutteren, la meg ned under maskinen i en behagelig stilling å gikk løs på oppgaven uten å frykte konsekvensen av noe som helst. Minuttet senere var mutteren på plass, strammet tight og fint.

På ungdom skolen trivdes jeg også, men på dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli skolelei. Jeg var der på grunn av vennene jeg likte å omgås, og i tillegg slapp jeg å være hjemme. På fritiden var det ungdomsklubb og venner som gjaldt, men det var også mye trening. Jeg sparket fotball noen dager i uken og fikk smått interessen for løping, som jeg etter hvert brukte mye tid på. Denne tiden utviklet jeg også friluftslivet og måten jeg gjorde dette. Nå startet tiden hvor jeg innså gleden med å sove ute, samt at det faktisk var mulig å lage noe å spise ute fremfor å ha med seg matpakke hjemmefra. Personlig endret jeg meg igjen sakte men sikkert og tok til å nok en gang endre personlighet. Den nye versjonen var uredd, totalt uredd. Brydde meg ikke noe som helst om farer eller konsekvenser, samt at jeg ble vanvittig opptatt av rettferdighet. Det er under denne fasen, som har vart lengst hittil at jeg har skadet meg mest. Det var mye turer i disse årene på ungdoms skolen husker jeg, skiturer med klubben om vinteren og sommerturer på den tiden av året. Det var fotballturneringer i inn- og utland, samt idretts turneringer av ulike slag med aktivitets klubben. Elsket alle disse turene og ville helst at de skulle vare for evig. På fritiden brukte jeg naturen å fikk etterhvert en økende interesse for naturfotografering. Dette var såpass spennende og motiverende at jeg etterhvert satt timevis å så på alt av natur dokumentarer og naturprogram generelt. Prøvde å lære om de ulike dyrene, samt teknikker for å fotografere på en fantastisk måte. Tiden kom etterhvert hvor jeg skulle bestemme meg for retningen videre karrieremessig, det var dags for å sette opp ønsker for videregående utdanning. Jeg bestemte meg etter mye om og men å fortelle mine foreldre at jeg hadde et stort ønske om å bli naturfotograf, men at jeg ikke visste hva jeg skulle velge for å kunne bli det. Svaret var en hånlig latter fra min far, med beskjed om at det bare var å glemme. Det var ikke aktuelt at jeg skulle gå den veien å bli noe så latterlig som en naturfotograf. Denne drømmen min ble spyttet ut og tråkket ned i gjørma som en brukt og smakløs tyggis før jeg fikk sagt et eneste ord til om saken. Neida, jeg skulle bli lege eller advokat for det stod det respekt av, det ga status. Status var og er fremdeles den ting i verden jeg bryr meg aller minst om, og hvorfor skulle det liksom være så viktig? Var det noe status i å være en fyllik av en maskinist som unngikk absolutt alt av arbeid som dukket opp? Var det noe status i å heller velge å sitte hjemme å heve trygd, selvom man fint kunne ha jobbet? Var det noe status i å heller velge å drikke seg nedenom og hjem hver dag, for deretter å prøve å slå ned alt og alle i omegn?

For det første var både lege og advokat utdannelse helt uoppnåelig for meg, da jeg ikke følte meg smart nok til å gå denne veien. For det andre hadde jeg absolutt ingen interesse av å jobbe med noen av disse flotte yrkene. Så jeg valgte en 2-årig håndverker utdannelse. Dette valgte jeg fordi jeg likte å jobbe med hendene og fordi det var den korteste utdanningen jeg fant. På den måten kunne jeg raskest mulig starte å tjene mine egne penger, og dermed flytte for meg selv. Jeg ytret aldri mine ønsker og spurte ikke om råd derfra igjen.

Videregående var spennende og jeg trivdes for såvidt , men samtidig var jeg ufattelig lei når det gjaldt alle de teoretiske fagene. Vi hadde heldigvis mange timer praksis i løpet av uken, noe jeg derimot likte veldig godt. Hadde det ikke vært for dette, så tror jeg at jeg hadde droppet ut av skolen. Ukedager gikk til skole og utdanning, mens helger gikk til fest og moro med venner. På dette viset kom jeg meg gjennom det hele, men bare så vidt. Det andre og siste året på videregående , før jeg skulle ut i lære, ble vi utplassert i bedrift èn dag i uken. Fikk meg raskt plass i en bedrift ganske nært der jeg bodde og elsket dette, jeg trivdes med både kolleger og mine nye arbeidsoppgaver. Dette året gikk meget fort å jeg gled rett over i læretid for samme bedrift så snart skolen var avsluttet. Husker at lønnen startet på 37,50kr pr. time, altså ikke all verden, men for meg nok til å komme meg til helvete ut av huset. Så, jeg gjorde en avtale med min arbeidsgiver om at vi skulle forvandle 2.etg. av hans dobbelgarasje til en liten leilighet, og jeg skulle hjelpe til med dette. Vi forhandlet oss frem til en husleie jeg kunne klare, men som samtidig svei med den lønnen. Jeg var nå så utrolig fornøyd, hadde brutt ut av helvete og entret himmelriket (ikke at jeg er religiøs i det hele tatt, bare et uttrykk). Nå bodde jeg endelig for meg selv, bestemte selv hvordan jeg ville ha det og kunne låse ytterdøren for akkurat den jeg selv ønsket. Helt ærlig, jeg hadde med den største glede betalt hele min lille lønn i leie for å kunne ha det slik. Min læretid i bedriften var på 2år og jeg likte meget godt å jobbe der. Det var hyggelige kolleger i en liten bedrift og arbeidsoppgavene var mange og varierte, lærte masse og jobbet mye. Når jeg ikke jobbet var det fest og moro med venner som gjaldt, vi reiste rundt over alt å hadde det bare gøy. Hytter og ski på vinterstid, og skjærgård med båt og vannsport hele sommeren. I denne perioden ble det mye skader, da jeg som nevnt ikke fryktet noe som helst og uten å blunke ville stå opp for mine venner og bekjente. Jeg ble også påkjørt av en bil mens jeg kjørte moped, noe som førte til at jeg knuste båtbeinet i høyre håndledd, samt at jeg var med i en vannsport ulykke hvor jeg fikk en trøkk i nakken. Denne nakkeskaden ble til de grader også forverret en god del år senere under en fallulykke mens jeg jobbet i Afghanistan for Forsvaret. Dette resulterte i at jeg ble sendt hjem med en yrkesskade i nakken som senere måtte opereres, noen år etter dette igjen ble det til en søknad om uføretrygd på grunn av den samme yrkesskaden. Før alt dette måtte jeg rette opp i håndleddet og det knuste båtbeinet etter påkjørselen. Håndleddet måtte opereres og de måtte hente en beinbit fra hoftekammen for å erstatte det knuste båtbeinet. Dette skulle så settes på plass ved at noen stålstenger skulle holde dette i riktig posisjon frem til alt dette hadde grodd. Jeg ble gående med gips og disse stengene i hånden i over 3mnd husker jeg, noe som førte til at alle krefter i høyre hånd og underarm hadde svunnet bort. Dette igjen førte til en senebetennelse fra helvete hver gang jeg knyttet hånden omtrent, og dette varte i nesten et helt år. Denne smerten var så brutalt vond og jeg husker jeg sa til de rundt meg at jeg gjerne amputerer fra albuen for å bli kvitt problemet og smerten, man tenker der og da ikke klart selvfølgelig og fantomsmerter er ikke noe man engang har vurdert å tenke på når det gjelder amputasjon. Men noe amputasjon ble det selvfølgelig ikke av en frisk arm og hånd, noe jeg så klart er meget glad for. Men, jeg har fremdeles i dag mindre bevegelighet i høyre hånd.

Når det gjelder nakken etter vannsport ulykken, så begynte den å gjøre litt mer vondt etter cirka et halvt år, men jeg ventet fremdeles et stykke tid før jeg tok dette videre til min lege. Der ble det gjort undersøkelser og jeg fikk så en runde i MR-trommelen, før beskjeden kom om at det ikke var noe som helst galt. Meget lettet over det svaret ble det bare til at jeg tok en dose med smertestillende en stund, mens dagene gikk som vanlig. Smertene gir seg ikke, men øker i stedet gradvis fra år til år, hvor jeg stadig har flere legebesøk og tidvis mange korte og lange sykemeldings perioder. Over en periode på ca. 20år, fra ca. 2002-2022 har jeg hyppige jobb bytter pga. smerte, nesten månedlige legetimer, utallige korte og lengre sykemeldinger, samt flere runder i MR-trommel og CT enn jeg kan huske. Aller verst er tiden fra etter fallet i Afghanistan i 2011, da eksploderer alt i intensitet og blir vedvarende konstant. Jeg snakket med eksperter om eventuelle årsaker til smertene ut ifra hva de kunne se som et resultat av MR og CT, men ingen kunne se eller finne noe som helst og ingen trodde på hva jeg sa når det gjaldt disse problemene. Ved et tilfelle hos en ekspert av en kirurg jeg hadde time hos i Fredrikstad, fikk jeg nærmest beskjed om å komme meg ut av kontoret hans før jeg i det hele tatt hadde fått presentert meg. Han satt der med bilder fra MR fremfor seg og sa umiddelbart til meg at det ikke bare var å komme dit for å få seg en uføretrygd sånn helt uten videre. Nå var det jo slik at uføretrygd ikke hadde vært i mine tanker, og ikke ønsket jeg det heller. Jeg ønsket bare å finne en løsning til smertene i nakken, som jeg nå allerede hadde slitt med i flere år. Dagene gikk som vanlig i mange år etter denne timen hos kirurgen, med legekonsultasjoner, mer MR og flere sykemeldinger. Så mot 2021 under en legekonsultasjon får jeg beskjed om at han, min fastlege, ser et tydelig mønster i mine sykemeldinger. En for meg, solid bekreftelse fra ham om at han ikke tror på meg når det gjelder mine smerter, at jeg har lurt ham til å skrive ut sykemeldinger til meg. Dette, etter alle disse årene er dråpen for min del, jeg eksploderer! Drar direkte hjem å skriver en hissig og utfyllende mail til NAV, hvor jeg forlanger et møte for å få ryddet opp i dette en gang for alle, nå er det virkelig nok for min del. Både jeg og fastlegen får raskt en innkalling til NAV om å møte på deres kontor der og der, på dato og tid sånn og sånn. Umiddelbart får jeg raskt en time satt opp av min fastlege, som er helt fortvilet over å ha fått en innkalling fra NAV. Han later som å roe seg litt når jeg informerer om at det er jeg som har tatt kontakt med de og innkalt til møte, det merkelige og ganske så jævlig irriterende for meg er at han da plutselig tar seg tid til å prate. Da ønsker han plutselig å lytte til hva jeg sier, han prater om hva som kan være årsak til mine smerter og han nevner spesialister jeg kanskje burde snakket med. Nå ser han plutselig ingen mønster i mine sykemeldinger lenger, og hvorfor i helvete har ikke denne infomasjonen kommet før nå. Hvorfor har løsningen i alle disse årene til nå vært resept på smertestillende? På disse 30 minuttene får jeg mer svar og en større følelse av interesse og forståelse enn jeg har gjort totalt over alle disse årene jeg har kommet om og om igjen, med nøyaktig samme problem og samme klager. Vi møter opp på møtedagen og møtet går over all forventning, alle er interessert og ute etter en løsning. Vi har et andre møte et lite stykke tid senere hvor jeg får informasjon fra min fastlege om at han henviser meg til en nevrokirurg hos Oslofjordklinikken, dette er da privat og jeg må betale for dette selv. At det er privat spiller ingen rolle for meg, jeg ønsker bare å bli kvitt smertene å jeg betaler gjerne for det, slik har det vært hele tiden. Denne nevrokirurgen har jeg først et telefonmøte med, som ender med at han henviser meg til ny MR for ferske bilder før jeg kommer inn til Oslo. Noen få dager senere er bildene på plass å han ringer meg opp med følgende beskjed: Han ser tydelig nerver i klem, samt skader på fler av de øverste nakkevirvlene. Videre sier han at jeg vil bli satt opp til nakke operasjon ganske snart. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg ikke har kommet med dette tidligere, da han kunne reversert dette på et tidlig tidspunkt, men at det nå ikke kan gjøres annet enn å lette på trykket ved en operasjon. Jeg må derfor forvente å operere igjen senere for nok en gang å lette på trykket, da smertene vil komme gradvis tilbake etter operasjon. Jeg blir bare målløs å klarer ikke svare på dette, det er jo nettopp dette jeg har sagt i alle år. Ingen har trodd meg når jeg har sagt ifra og ingen har heller vist større interesse for å hjelpe meg. Uansett, jeg får gjennomført operasjonen som er vellykket og kjenner for første gang på så lenge jeg kan huske en hverdag uten smerter. Jeg er helt i ekstase over å slippe disse vanvittige smertene og svever nærmest på en sky. Men dette varer dessverre ikke så lenge som ønskelig, og i løpet av det første året etter operasjonen begynner smertene sånn smått å komme tilbake. De øker gradvis i intensitet og varighet for hvert år som går. Men, nå har jeg i alle fall fått bekreftet hva problemet er og hva som skal til for å gjøre noe med det. Bare det i seg selv hjelper veldig mye, ikke minst for det mentale, da jeg nå faktisk vet at jeg snakker om noe som er reelt og at det ikke bare er noe jeg tror eller lyver om.

Vel, det ble en liten avsporing her. Men jeg føler at det passet å ta med denne historien også, siden vi først var inne på skadetidspunktet. Dette er jo også en bekreftelse på at man aldri skal gi seg når saker går tungt og trått. Det vil bli bedre.

Uansett, jeg fikk unnagjort læretiden og avlagt svenneprøven med bestått utfall. Fra nå av går mer og mer av min tid med til natur og friluftsliv ved siden av jobb og venner. Fra barndommen av, til nå og mange år frem i tid ofrer jeg ikke en eneste tanke på hvem jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør eller hva min traumatiske barndom og oppvekst har gjort med meg. Disse tingene går ikke opp for meg før mot slutten av 30-årene. Jeg jobber så mye jeg kan og har stort sett fulltidsjobb når jeg er i arbeid, med unntak av noe perioder under bemanningsbyråer. Gjennom 30-årene var det mye bytte av arbeid på grunn av nakke smerter, samt korte og lengre perioder med sykemelding. Jeg reiste også en del å sa opp jobb for å gjøre nettopp dette, tjente så penger gjennom et bemanningsbyrå når jeg kom hjem for å få penger til å reise litt mer. I starten av 30-årene går det opp for meg at jeg prøver å gjøre andre til lags hele tiden, selvom det går på bekostning av meg selv. Jeg innser at jeg konstant prøver å gjøre alt for å få de rundt meg til å le og føle seg bra. Sikkert fordi jeg tror de ikke vil ha noe behov for meg om jeg ikke gjør dette, at dette er min rolle i denne gruppen av mennesker. Jeg har plutselig våknet og innsett at dette er ikke det jeg vil eller ønsker, jeg gjør faktisk saker mot min egen vilje frivillig for at andre skal tjene på det. Jeg innser også at jeg ikke får noe tilbake for det, nå har det bare blitt forventet. Så jeg bestemmer meg rett og slett for å søke avstand fra en god del mennesker som på nåværende tidspunkt er i min krets, jeg ønsker kun å ha med de som trekker meg opp, løfter meg og tilbyr positivitet og lojalitet videre på min reise. De som trekker meg ned eller ikke tilfører noen form for positiv energi, de holder jeg meg unna. Merk at dette på ingen måte betyr at jeg hater noen eller ser på noen som dårligere mennesker, så absolutt ikke. Jeg hater ingen, absolutt ingen. Men jeg vil omgi meg med mennesker som tilfører mitt liv glede og positivitet, folk jeg kan stole på og forholde meg til uavhengig av om jeg på forhånd har gjort de en tjeneste eller ei. Jeg ønsker å dele min reise med mennesker som løfter meg fremfor å trekke meg ned, så enkelt og greit er det. Det å ta denne avgjørelsen er ganske stort og voldsomt for meg, og den er meget tung å gjennomføre da jeg aldri har hatt noe som helst ønske om å skade noen eller få noen til å føle seg dårlig på noe vis. Ikke er det grunnen eller meningen med avgjørelsen heller, bare så det er sagt. Men til syvende og sist er det den beste avgjørelsen jeg har tatt på veldig lenge og jeg er meget glad for den i dag.

Med årene blir det bare mer og mer friluftsliv hvor jeg drar på både korte og lengre turer, gjerne en måned eller mer til fots og aller helst alene. Grunnen til det er mange, men kort fortalt er det bare slik at jeg og de jeg omgås med, ser vidt forskjellig på dette med å være på tur. Spørsmål som: Er det langt å gå? Hvor lang tid tar det? Når er vi tilbake igjen? Dette ødelegger hele idyllen for meg. For meg starter turen når jeg pakker sekken hjemme, derfra nyter jeg absolutt alle opplevelser og inntrykk underveis, sansene som er i helspenn, som forsøker å fokusere på absolutt alt hele tiden og stegene jeg tar, fra første skritt til jeg er tilbake hjemme igjen. Det er bare så langt som det er og det tar den tiden det tar. Stopp heller opp å nyt synet av omgivelsene og hele tilværelsen underveis, fremfor å fokusere på mål og tid. Dette er ikke svar godt nok for de aller fleste, og det forstår jeg. Derfor er det enklere for meg å bare dra alene, så slipper jeg alt dette. For meg er dette trygghet, det er terapi og en stor nødvendighet. Det var til dette «rommet» jeg kom når alt var helt jævlig hjemme, hit var jeg alltid velkommen, ingen spørsmål, bare herlig stillhet og en trygg og god følelse av tilhørlighet. Jeg tok og tar fremdeles masser av bilder og video underveis på mine turer, for meg er ikke et bilde av et tre bare et bilde av et tre i skogen. Det er så mye mer enn det og det betyr så utrolig mye, men det er veldig vanskelig å forklare. Jeg tar på en måte bilder av frihet og trygghet. Se for deg den bamsen du hadde som liten som du var så innmari knyttet til og glad i, den du nå i voksen alder helt hadde glemt, men som rører deg helt inn i hjerteroten når du ved en tilfeldighet finner den i en eske på loftet. Litt slik er det for meg.

Vel, foruten reiser til nær og fjernt består 30-årene av jobb, friluftsliv og alkohol. Jeg jobber det jeg må og ikke mer enn det, deretter bruker jeg resten av dagen og kvelden på natur og friluftsliv. Så til slutt, går det resterende lille som er igjen av kvelden med til å sitte foran tv å drikke alkohol, dette roer meg og lar meg slippe å tenke på noe som helst. Jeg går altså på jobb om morgenen, tilbringer dag og kveld i skogen og drikker alkohol før leggetid for så å gjøre eksakt det samme neste dag. Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er en bærekraftig måte å leve på, det har jeg visst hele tiden, men for meg funket det akkurat greit nok der og da til å ikke velge å gjøre noe annet. Dette er dog ikke oppskriften på et langt og friskt liv, det sier seg selv. Det er som å befinne seg flytende ute på havet midt i svarteste natten, det er så mørkt at man ikke kan se land i noen retning. Det eneste man vet med sikkerhet er at om man ikke tar en sjans å svømmer i en retning, så vil man til syvende og sist synke. Det var denne selvfølgen jeg til slutt bare måtte innse, selvom jeg innerst inne hadde visst det hele tiden. Jeg begynte å gå litt inn i meg selv, rett og slett utfordre barndommen ved å la den slippe til. Dette var jo det jeg i alle år ubevisst og noe bevisst hadde unngått å gjøre, det var bare for sårt og skummelt på en og samme gang. Men nå følte jeg tiden var inne til å ta kontroll over eget liv og ikke leve i fight modus lenger, jeg var jo tross alt ikke i denne situasjonen lenger å det hadde jeg heller ikke vært på mange år. Så jeg begynte å gå gjennom barndommen, alt jeg husket fra så langt tilbake som mulig og helt frem til nå. Jeg analyserte min væremåte på ulike tidspunkt, hvorfor det ble slik, hva som utløste det og hvordan jeg reagerte. Jeg begynte å se klare sammenhenger over ting jeg gjorde og hvorfor, samt at jeg så grunnen eller årsaken om du vil, for den aktuelle modusen eller fasen jeg var i på det tidspunktet. Alt dette var ulike former for forsvar til ulik tid, og alt grunnet ut i situasjoner opplevd i barndommen, som jeg sammenlignet med daværende aktuelle situasjoner. Altså, jeg handlet veldig mye ubevisst og veldig ofte var dette forsvaret, som var satt opp av kropp og sinn helt feil i den gitte situasjonen. Jeg reagerte som voksen ut i fra sinnet til en 8år gammel gutt som hadde vært vitne til fysisk vold i hjemmet, hvor jeg i nåværende øyeblikk sammenlignet nuet med gamle minner. Forsvaret ble derfor det samme som den gang for alle de årene siden, men som overhodet ikke passet seg i den nåværende situasjonen. Når jeg nå først var oppmerksom på dette og den skumle følelsen av å utforske egen fortid var redusert litt, ble jeg meget interessert i dette og ønsket å lære mer. Jeg begynte å lese meg opp for å klare å forstå mer av hva traumer kan gjøre med oss, hvorfor man gjør som man gjør og om jeg klarte å se videre sammenhenger. Det er veldig givende å nå kunne se tilbake på fortiden og faktisk forstå hvorfor man har gjort som man har gjort, hvorfor man tok de helt idiotiske valgene og hvorfor man noen ganger valgte å gå for magefølelsen som førte til suksess. Det skal sies at jeg har gjort masser av feil, og da mener jeg en vanvittig mengde med feil. Det herlige er at jeg er super glad for og evig takknemlig for alle disse feilene, og ikke minst er jeg like takknemlig for alle de feil jeg vil komme til å gjøre i fremtiden. Å feile er tross alt nøkkelen til suksess.

Det er ikke synd på meg fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, overhodet ikke. Det finnes mange som har opplevd langt verre saker og mange mennesker det virkelig er synd på. Jeg har bare hatt en uheldig start på livet, som har tatt meg nesten et halvt liv å forstå. Men på en merkelig måte er jeg nok litt glad for erfaringene også, og innser hva de har gitt meg av positive og gode ferdigheter. Jeg har tilgitt mine foreldre deres mangel på kunnskap om oppfostring av barn, samt innsett at de også mest sannsynlig har hatt sine egne traumer å slite med, kanskje også de fra sin egen barndom. Sånn sett har de jo bare videreført det de selv var lært og hva de muligens har trodd var rett, selv om det langt ifra var det.

Selv er jeg heller ikke på noen som helst måte en mønster forelder eller ekspert. Jeg har to sønner med over 10 års alders forskjell. Min eldste sønn har jeg daglig samvær med, mens jeg dessverre ikke har hatt kontakt med min yngste sønn siden like før han fylte 3år. Dette er noe jeg håper vil endre seg i fremtiden, men jeg skal selvfølgelig ikke tvinge ham til noe om han ikke vil selv.

Jeg har egentlig alltid vært en meget glad og fornøyd kar som hele tiden har satt pris på hverdag og venner, men jeg har ubevisst straffet meg selv for noe som ikke er min skyld. Forskjellen i dag er at jeg ikke straffer meg selv lenger, jeg vet mer, jeg er mer bevisst og kanskje aller viktigst: jeg har akseptert realiteten og innsett at KUN JEG kan utgjøre en forskjell for meg selv, det er jeg som må ta valget om å ville ha det bra eller å bli bedre.

Jeg elsker å være levende å jeg gleder meg til hver dag å ta fatt på nye eventyr som bare jeg selv kan sette begrensninger for. Naturen og friluftslivet er en stor del av min hverdag å jeg tilbringer mer tid ute enn noen gang før, og det har jeg store planer om å fortsette med.

Så, til alle de av dere der ute som sliter med et eller annet: Vit at det kan og vil bli bedre, men du må ønske bedringen selv og det vil kreve en stor og helhjertet innsats fra din egen side. Finnes det noe det er verdt å investere tid og arbeid i, så er det deg selv og din egen helse, både den fysiske og mentale helsen din. Våg å snakke med noen, ta små skritt, fokuser på å endre eller forbedre èn sak om gangen. Mange ønsker å endre alt og hele seg på en og samme gang, gjerne over natten…DET går ikke, det blir rett og slett altoppslukende. Om vi fokuserer på å endre èn ting eller èn side av oss selv, så er dette en langt enklere og mye mer oppnåelig oppgave å gjennomføre. Denne endringen vil gjerne fremprovosere andre endringer i deg selv på samme tid. En positiv endring bidrar automatisk til å ville gjøre fler positive endringer, som igjen vil gi deg glede og mestringsfølelse.

Det er virkelig mulig å bli den personen du ønsker å være. Å endre seg tar tid, men ta disse små skrittene i riktig retning hver dag og fortsett med det, da vil du merke en endring raskere enn du trodde var mulig. I følge forskning har vi skapt en ny vane ved å repetere noe 13 ganger, så bare kom i gang. Vi mennesker kan endre vår hjernes tankesett gjennom hele livet, og det er et faktum. Måten vi gjør det på er ved å repetere.

Merk at jeg ikke har noen utdannelse til å fortelle deg at du skal gjøre slik eller slik, for dette fungerer. Men jeg har med mine opplevelser en relativt bred erfaring når det gjelder dette, og jeg vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer for meg. Det som allikevel fungerer for meg trenger ikke nødvendigvis å fungere for deg, men det er i alle fall et sted å starte.

Vel, det var litt om meg og min historie. Da håper jeg du kjenner meg litt bedre å jeg gleder meg nå stort til å bli kjent med deg. Herfra skal vi skape masser av hyggelige minner fra naturen sammen og oppleve steder vi ikke trodde fantes. 

Til vi sees rundt bålet: du er god nok og god tur!

Jan